I 2001 satte forskere i Japan navn på lukten ingen snakker om. De fleste såper er fortsatt ikke laget for den.

Det starter som regel med noe lite. Et putetrekk som lukter litt innestengt to dager etter at det ble vasket. En favorittgenser som aldri helt føles frisk i kragen. Innsiden av bilen en varm ettermiddag.

De flestes første tanke er vaskemaskinen, eller huset. De bytter vaskemiddel. De lufter oftere. De dusjer litt lenger.

Og lukten kommer tilbake likevel, fordi den aldri kom fra klesvasken. Den kom fra huden. Og den har ingenting å gjøre med hvor ren noen er.

I 2001 publiserte en gruppe forskere i Japan en studie i Journal of Investigative Dermatology. De hadde samlet inn kroppslukt fra personer mellom 26 og 75 år og analysert hva den inneholdt.

Ett stoff skilte seg ut. Det fantes bare i prøvene fra personer på 40 år og eldre, og mengden hadde en tendens til å øke med alderen. Det heter 2-nonenal, og forskerne beskrev lukten som fettete og gressaktig. I Japan har det et hverdagslig navn, kareishu. På norsk kalles det ofte, nokså uvennlig, «eldrelukt».

Det viktige er hvor det kommer fra. Når huden modnes, endrer de naturlige oljene på overflaten seg, og noen av dem brytes ned i kontakt med luft. Nonenal er det som blir igjen. Det er ikke svette. Det er ikke bakterier. Det er en fet rest, og den finnes hos både menn og kvinner, uansett hvor grundig de vasker seg.

Vanlige såper og dusjsåper er laget for hverdagslig skitt og svette, som lett skylles bort med vann. Nonenal oppfører seg annerledes. Det er fettaktig, løser seg dårlig i vann og fester seg til hud og tekstiler. Derfor kan det overleve en dusj, og derfor henger det igjen i krager, putetrekk og sengetøy.

Det finnes en annen grunn til at det går upåaktet hen så lenge. Nesen kobler ut lukter den lever med hver dag. Forskere kaller dette luktadaptasjon, og det er den samme grunnen til at folk slutter å legge merke til lukten av sitt eget hjem. De fleste kan ikke kjenne lukten av nonenal på seg selv i det hele tatt. De legger bare merke til sporene det etterlater.

Parfyme og kroppsspray hjelper heller ikke stort. De legger en ny duft oppå den første, og de to blander seg gjerne i stedet for å oppheve hverandre.

Japan ventet ikke på studien fra 2001 for å finne et svar. I århundrer har japanske husholdninger brukt saften fra persimonfrukten, kjent som kaki, som et naturlig middel mot lukt. Den er rik på tanniner, plantestoffer som antas å binde seg til fete, luktbærende rester.

Da nonenal først hadde fått et navn, ble persimmon-såpe en selvfølge på japanske bad. Ideen er enkel. I stedet for å maskere lukten antas tanninene i skummet å feste seg til restene som bærer den, slik at de lettere skylles bort med vannet.

Det er en av de hverdagslige japanske vanene som er nesten ukjent i Europa og Amerika, der de fleste aldri har hørt ordet nonenal, langt mindre blitt tilbudt en såpe laget for det.

Det er ingen rutine å lære. KAKIORA erstatter såpen eller dusjsåpen som allerede står på badet.

Skum godt opp og bruk litt ekstra tid på områdene der hudens oljer samler seg: brystet, ryggen, nakken og bak ørene. Skyll som vanlig. Det er hele metoden.

Én såpe varer i omtrent to uker ved daglig bruk. Mange vasker også putetrekk og krager litt oftere de første to ukene, fordi nonenal som allerede sitter i stoffet, trenger en vask eller to for å forsvinne.

Alles hud er forskjellig, og KAKIORA er en såpe, ikke et legemiddel. Mange forteller oss at de merker en friskere følelse fra de første vaskene, og at den virkelige testen kommer senere: putetrekket som fortsatt lukter rent midt i uken, genseren som holder seg frisk i kragen.

Passer den ikke for deg, er det helt i orden. Hver første bestilling dekkes av en 60 dagers pengene-tilbake-garanti, så du kan bedømme den på din egen hud, i ditt eget hjem, uten risiko.